Det er ikke mange som får motstand fra foreldrene sine, fordi de velger et trygt, akademisk yrke istedenfor å bli kunstner. Men sånn var det for meg. Har jeg veldig spesielle foreldre, spør du? Ja (og det er et eget kapittel for seg — eller bok, som jeg tar i min egen terapi). Men ikke bare de reagerte, mange rundt også. "Skal hun bli psykolog", har vært en gjenganger. Hele ungdomstiden min brukte jeg på Photoshop, tegning og å lage rare filmer. Det var åpenbart, at jeg skulle gjøre noe kreativt, helt til jeg pltuselig tok en 180 graders vending og begynte på årsstudiumet i psykologi.
"Hun kommer til å bli deprimert, kollapse og bryte sammen", sa "eksperten" i karriererådgivning,. Jeg scorte selvfølgelig klart høyest på kreative, og kunstneriske interesser, da jeg meldte meg som prøvekanin for en kartlegging. Jeg tenker at det sier litt om hva folk tror psykologi er, og hva psykologer gjør. Stereotypier og fordommer; De flinke, snille, men kanskje litt tamme? og alltid blide, korrekte jentene som går på Blindern. Og at vi sitter med søte og snill stemme og sier "stakkars deg", og kan du "si litt mer om hva du følte da" (sistnevnte setning, stemmer dessverre ganske bra på hvordan virkeligheten kan være, det er da tross alt en grunn til at stereotypier og fordommer finnes).
Men for de som har holdt på en 20−30 år med terapi, fremstod ikke mitt valg som veldig underlig, eller merkelig. Heller tvert om, viste det seg, så fort jeg begynte med den praktiske delen, og kom i kontakt med de som faktisk vet hva psykologi og terapi går ut på.
Kreativitet, kunst og psykologi, henger nemlig svært tett sammen. Egentlig har det også alltid gjort det. Helt frem til psykologer ble så veldig opptatt av å være "evidensbaserte", drive med manualer, prosedyre, målinger og "hard science". De ville ikke være et fag som baserte på seg synsing, eller føleri, og det er vi nå egentlig heller ikke, men altså, psykologi er ikke akkurat en nøyaktig vitenskap. Det kommer vi ikke forbi. Men på et tidspunkt ble det veldig viktig for Psykologforeningen, å gjøre psykologrollen om til noe som var forbundet med status, og dermed også makt, innflytelse, og høyere lønn. Og det har de lykkes med, på godt og vondt. Den norske psykologutdanningen er ikke nødvendigvis bedre enn utdanningen i andre land, men vi har helt klart hatt den "beste" fagforeningen!
Uansett, konklusjonen er: Terapi, bør baseres på forskning, og vitenskap, men i praksis vil det uansett være nærmere en kreativ øvelse og form for kunst, heller enn noe teknisk og planlagt. God terapi, handler heller ikke om å motta masse sympati, trøst og støtte, fra flinke, korrekte og "snille" terapeuter.
Det tok meg lang tid å innse det, men jo mer jeg forstår av terapi, psykologi, og hva det egentlig går ut på, jo mer gir mitt intuitive og ubevisste valg for 15 år siden, mer og mer mening. Selv om jeg nok aldri kommer til å føle meg hjemme i "psykolog"-boksen.